top of page

April 2011                      

En hilsen fra Frankrike.

Da det ble klart at familien skulle flytte til Frankrike for 2 år la vi planene om å skaffe oss hund på hylla. Det ville jo bli fryktelig tungvint å ha hund i Frankrike? Men en mail fra Laila Mikkelsen fikk oss til å tenke gjennom saken en gang til. “Det er ingenting i veien for å ta med en hund til Frankrike hvis dere bare følger vaksinasjonsprogrammet.”

Gleden var stor da det var en valp til oss i Lailas E-kull.

Det å ha hund i Frankrike er litt annerledes en i Norge. Frankrike er det landet i Europa med størst kjeledyrtetthet, her er det rundt 7,8 millioner registrerte hunder, og 8,2 millioner katter. Franskmenn er glade i dyr. Så da vi skulle skaffe oss leilighet så de dumt på oss da vi spurte om det var lov til å ha hund der. Det er da ingen som spør om å få ha hund.

Før Esso kom hit var vi hos dyrlegen for at vi skulle etablere et forhold til en dyrlege, og avtale oppfølging av vaksinasjonsprogrammet, rabiesvaksine osv. Hva slags rase er det? spurte han, og jeg, som snakker relativt flytende fransk, svarte “Wheaten terrier.” Han så på meg med spørrende blikk,” Eh… Wheaten terrier,” sa jeg igjen, så fransk som jeg bare fikk til. Nei, hva er det for hund?” Wheaten terrier,” på enda franskere måte. Hm. Ikke hørt om. Det var merkelig. Vel, sa jeg, det egentlige navnet er Irish Soft coated wheaten terrier, med engelsk uttale. ÅH!sSa han – “Wheaten Terrier” (akkurat like fransk som jeg hadde sagt det) – en sånn en har jo jeg også!

På våre turer med den lille valpen fikk vi bestandig masse oppmerksomhet. Alle ville vite hva slags rase Esso er, og her blir det alltid vanskelig. Når selv ikke dyrlegen, som har en Wheaten terrier selv skjønte hva vi mente, hva da med de som aldri har hørt om rasen? Så jeg begynte å si: Det er en ganske sjelden rase her i Frankrike (det er det også), og det er en terrier. Så langt er de med og nikker anerkjennende, men så kommer det, “en Wheaten terrier.” Og så har jeg mistet dem igjen. Nei, aldri hørt om, det kan umulig være fransk? He-he, nei, sier jeg høflig, denne kommer fra Norge. Ja, da så. Men den var veldig fin!

Så snart Esso var gammel nok til å starte Rabiesprogrammert vaksinerte vi henne. Dessverre var det likevel ikke tidsnok til å få henne med hjem, så i juleferien måtte hun på kennel. Vi var blitt tipset om en kennel som kunne ta henne i jula. Une vie de chien (Et hundeliv) heter den. Så jeg ringer for å bestille plass, og da er vi i gang igjen. Hva slags rase er det? En wheaten terrier, sier jeg så fransk som overhodet mulig. Eh? “Irish soft coated Wheaten terrier!” prøver jeg med engelsk uttale. ÅH! Ja, en sånn en, vi sier Soft coated wheaten (på erkefransk) her i Frankrike, det er derfor ingen skjønner hva du mener. Dyrlegen din har jo en helt lik en! Her skal nemlig alle opplysninger på bordet ved innsjekk, og det er klart alle har en fast dyrlege, som vi nordmenn har fastlege.

På pensjonatet ble Esso tatt godt i mot. Valpene tar vi hjem til oss om natta, så blir de ikke redde i buret sitt. Vi reiste hjem på julefeire og var helt rolige på at Esso ville få det bra.

Da Esso var 3 måneder var det på tide å begynne på hundekurs. Dyrlegen anbefalte oss Dog’s cool, en hundeskole like utenfor byen. Ja, klart vi kan komme på kurs, hva slags rase er det? (Å nei! Ikke nå igjen!) Denne gangen gikk det greit, det er godt man kan lære av erfaring: “Det er en wheaten terrier, akkurat den samme som dr. Kirchner (dyrlegen) har”. Jeg visste jo at han kjente den, for den hadde gått der den også. Vel, dere kan komme hit på lørdag, så prater vi litt om det.

Hele familien satt seg i bilen på vei til hundeskole. Her ble vi møtt av treneren, André Roig og kona. Esso fikk leke i en innhegning og vi satt oss ned og pratet. Er det deres første hund? Hvordan går det med renslighet? Hva med mat? Har den et eget sted å sove? Hvordan taklet hun bilturen? Han gav oss mange gode råd og tips. Hva slags kurs vil dere ha? Eh – valpekurs?” Joda, men enetimer, felleskurs, hjemme i deres nærområde, i parken i byen, her ute? Etter en kort diskusjon falt vi ned på at vi tar et valpekurs felleskurs, og så et enetimekurs. “Kan vi ta med barna?” Men, selvfølgelig – det er da en familiehund, er det ikke? Det er klart at da må jo hele familien være med på kurs!

Vi fikk et klippekort. Med en så liten hund trenger dere ikke å komme hver uke. Annenhver er bra, så får dere trent litt på egenhånd også. Og da vi var hjemme i juleferien mistet vi ikke dyrebare timer. Det var bare å bruke opp klippene innen hunden var 6 måneder. For da begynner ungdomstiden, og hunden trenger annerledes kurs.

Ungdomskurset vi valgte er altså individuelt kurs. Da er det familien, Esso og hundetreneren. Vi får virkelig trent oss alle mann, og alle er med. Filosofien er at hunden skal høre på alle, og da må alle være med. Så bruker han sine egne hunder til å distrahere Esso, slik at vi får prøvd oss litt i en realistisk situasjon også. Den siste gangen skal vi ta i vårt nærområde. Det er viktig at man får hjelp og korreksjon på hjemmebane også, ikke bare på treningsområdet.

Vi bor rett ved Frankrikes største bypark. Her går vi ofte på tur, det er enorme plenområder beplantet med trær rundt omkring og et utall av stier og småveier. Det er en innsjø, restauranter, kafeer, isboder og en dyrepark. Men, det det også er her er en hundepark. Dvs to hundeparker. En liten innhegning for valper, og en stor for voksne hunder. Her kommer man altså med hundene sine, og lar de løpe og leke. Vi trenger ikke være bekymret for at noen skal stikke av, eller kanskje viktigere, at hundene skal skremme lekende barn eller folk som er redde for hunder. Og i Frankrike, som i Norge, hundefolk er som regel veldig hyggelige mennesker. Og alle skal vite hva slags rase Esso er. Nå sier jeg bare at den er sjelden, og så starter jeg på mitt erkefranske Wheaten terrier, eller soft coated wheaten, bare for å variere litt. Men ingen vet hva det er. Men de synes det er spennende at den kommer fra Norge, da.

Den første gangen vi skulle på restaurant og Esso var med var jeg forsiktig og unnskyldende i stemme da jeg spurte pent om hun kunne få ligge under bordet. Igjen ble jeg møtt med et litt undrende blikk, selvfølgelig. Alle tar jo med seg hunden på restaurant, i alle fall ved lunsjtider. Nå spør vi ikke lenger, vi tar henne bare med inn og sier pent “Bonjour.” Og Esso følger med inn som en verdensvant liten dame. Er flokken min på restaurant, så er jeg også på restaurant! Når vi skal på ferie er hun med i bussen, på hotellet, over alt hvor vi er. Det er flott å bo i et land hvor hunder alltid er velkomne.

Franskmenn er ikke bare på Europatoppen når det gjelder kjeledyr, men også mår det gjelder medikamenter. Dette gjelder også kjeledyrene. Vi får stadig vekk tilbud om medisiner og medikamenter mot det ene og det andre. Lusemiddel, flåttmiddel, vaksine mot mulige sykdommer de kan få ved flåttbitt, er bare noe av det vi har stått i mot. Men, når vi sier at vi nordmenn er skeptiske til for mye medisinbruk, så godtar de det. Javel, sier de, vi tar medisiner mot alt vi, og det gjør hundene våre også. Så der er vi forskjellige.

Ved halvårskontrollen, pubertetskontrollen, fikk vi et uventet spørsmål. “Skal dere sterilisere henne eller bruke henne i avl?” Og helt ærlig hadde vi ikke vurdert noen av delene. Men her er det altså vanlig å sterilisere tisper som ikke skal bukes i avl. Vi måtte virkelig gå i tenkeboksen her, argumentene for er jo gode, argumentene mot ligger dypt i vår norske “naturligheten seire”-mentalitet. Det var et vanskelig valg, men etter å ha tenkt og snakket med både Laila, hundetreneren, dyrlegen og et par andre som har sterilisert hunden sin, falt vi ned på det. Operasjonen var fort gjort, vi leverte henne om morgenen og hentet henne om kvelden. Dette er en helt vanlig operasjon her nede, så den kostet heller ikke mer enn en fjerdedel av det man må betale i Norge.

For å avslutte dette reisebrevet vil jeg bare skryte litt av nordmenn. Det er når det gjelder dette med å plukke opp etter hunden. Jeg tror nesten vi er de eneste i hele byen som gjør det. Mange franskmenn har lært hundene sine å bæsje i rennesteinen, og det er jo greit det, men så tror de at bare fordi det skjer i der, så trenger man ikke å plukke opp. Så, man må faktisk se seg ganske godt om når man er ute og går, særlig i områder med mange boliger og få butikker. De ser like rart på oss som plukker opp som vi i Norge ser stygt på de som ikke plukker opp. Noen vaner er det best å beholde selv!

Liv B (Lyon)

Esso ved drikkefontenen :)

EN HUND ETTER SPA

Betty har feriert på det nye spa-hotellet i Larvik FARRIS BAD,og syntes det var gøy!

Der har de egne hunderom på hotellet. Hun spaserte langs den flotte odden.

En dag dro vi til Stavern og besøkte Ninni, Bettys søster.

Gjett om det var gøy!

Grete og Betty under hotellet.

Inne på hotellet .

I Stavern på besøk hos søster Ninni .

Grete, Arne og Betty :-)

CONNI OG FAMILIEN PÅ TELTTUR !

I tett snøvær gikk vi avgårde---Conni i strikk foran meg med sekk og pulk,tenkte jeg skulle få litt drahjelp.Men med 2o cm. nysnø over noen gamle oppkjørte spor,ble det såpass tungt at det ikke ble merkbar effekt av drahjelpen.......er nok i minste laget for 100 kg. balast !

Prøvde å dra noen sokker på bena til Conni...i tillegg til kåpa....

Med tett snøvær og 1 1/2 døgn i vinterværet,så var det om å prøve å unngå så mye snø som mulig i pelsen.Men sokkene ble lett og greit sparket av etter 20 meter,de så ho ikke helt poenget med!

Vel fremme etter 7,5 km og 400 meter stigning,var det tid for å lage camp,teltet ble slått opp og basecamp med bålplass for å varme både mat og våte klær.

Conni var selvsagt full av snøklumper etter noen timer i lett nysnø,men alltid like fornøyd.

I en medbrakt duk ved bålet,fikk vi utover kvelden smeltet og plukket av alle klumper i pelsen før det ble væromslag og -15 grader på natten.Litt våt var nok Conni når vi krøp ned i soveposen,så når hun begynte å skjelve og riste ved siden av meg.....så var det uproblematisk å få ho til å ligge sammen med meg i soveposen.......hadde ikke spesielt lyst til å forlate den til frokost!

Conni er fornøyd med alle typer aktiviteter- ei glad og sporty dame,som elsker å komme seg ut i skogen.

Torbjørn :)

SMÅ HISTORIER OM BETTY !

Betty liker ikke å ha på den vesle røde "frakken" sin.Da prøver hun å gjemme seg innerst i

senga si.

Sist gang hun måtte ha den på pga sludd løp hun bortover et jorde og prøvde alle slags krumspring for å bli kvitt den.Hun "stupte kråke " , rullet og gned og ristet seg.

Men det eneste hun ble kvitt var hårstrikken i panneluggen :)

Hele uka er det Mor som tar henne med på tur.....dagens høydepunkt.Da er hun stram i kroppen med løftet hode og hale! Hun spretter bortover som om hun har springfjærer i bena.

Men i helga er det noen ganger Far som tar henne med på lufteturen.Brudd på gode rutiner er ikke bra....synes Betty.

Da må hun være fornærmet på Mor resten av dagen.Litt fornærma i hvertfall...men når det lir på kommer hun og vil sitte på fanget :)

Betty reagerer også når tlf ringer...da pleier jo folk å reagere! Når maken ringetone høres på feks. TV....ser hun bestyrtet på oss.............hva nå ?

Betty pleier å rusle opp trappa når Mor skal legge seg.Far går som regel først opp.

Men noen ganger er hun så trøtt eller varm og vil gjerne gå opp med Far.Da står hun og ser på Mor som sitter i godstolen....Sier jeg ingenting... legger hun seg ned igjen.Men sier jeg at hun kan gå på loftet ...så er hun opp trappa i racerfart !

Før vi fikk Betty var jeg SÅ bestemt på at hunder ikke har noe i senga å gjøre.Men slike prinsipper faller raskt for DET blikket.Og så er det jo kjempekoselig med Betty mellom oss i senga en søndagsmorgen:)

                                                                                           Grete :-)

Betty og hvitveisen!

     Grete :)

EN FLAMBOYANT IRE---------------------------

Av Egil Edholm, Oslo

Etter 24 år med Schæfer-hunder, 2 døtre studerende i London, huset byttet ut med leilighet og til sist 3-4 år uten hund, begynte det igjen å rykke i hundepasser-genet hos dette ekteparet - som nok må beskrives som å ha passert middagshøyden.

Men, hva slags hund skulle vi velge? – hva slags bruk, hvilken størrelse, hvilke egenskaper ønsket vi?

Resultatet av vår nye livssituasjon; leilighet og flere år uten hund, kombinert med vellykket røykeslutt gjorde at en «aktiv turkamerat» definitivt var et viktig kriterium for å hindre at hele vår garderobe måtte utrangeres.. Mellomstor og en god venn, var også blitt naturlige ønsker ref. ovenstående.

Som ganske erfarne ville vi også ha en hund som kunne «utfordre» oss litt. Border Collie, Toller, Springer Spaniel, (mellom)-Snauzer – og Irish Softcoated Wheaten Terrier, ble satt under lupen. Wheaten Terrier havnet på toppen av rangstigen, og vi begynte å se på hva slagst referanser vi selv hadde:

• En hyttenabo hadde en grei tispe, men som gneldret hele dagen..

• En venninne hadde en veldig snill, men engstelig hann som var redd for alle smell høyere enn punktering av               bobleplast…

• En litt perifer nabo avlivet sin hann som unghund fordi den var for aggresiv…

• Da vi i et familieselskap overstrømmende fortalte at vi skulle anskaffe en Wheaten Terrier, utbrøt et eldre, lettere     misantropisk, og heldigvis perifert familiemedlem følgende; «Åh det er de gneldrebikkjene det!»

•

Hmmmm – tross dette likte vi rasen, og bestemte oss til å gå på med friskt mot! Vi forsto jo at her var bl.a. valg av oppdretter svært viktig, og vi fant noen flotte oppdrettere i Vestfold som planla nye valpekull og var i rimelig avstand hjemmefra. Valget falt på Knauslia kennel i Larvik – og heldigvis valgte Laila hos Knauslia oss også!

Deres J-kull ble født 24. februar i fjor - 4 hanner og 4 tisper. Vi fikk tildelt den førstefødte. En hann som ble døpt Jens Otto (Otto i dagligtale)

.Her var det ikke snakk om å velge valp! Etter to besøk, ved 4 uker og 7 uker, valgte Laila den valpen som passet best med kjøperen – smart!

Etter 9 uker (ikke en dag før – også smart:), kunne vi hente vårt nye familiemedlem. Denne meget flinke og seriøse oppdretteren fornektet seg ikke: Bikkja var utstyrt med mat og godbiter, tepper, leker, seler og bånd, kam og børster, shampo og balsam, og bruksanvisning – alt pakket i en fin bag med bilde av Otto på!

Otto har nå vært hos oss i 9 måneder, og er blitt en stor 17,5 kilos ungdom som nærmer seg 1år med stormskritt (en betegnelse som for øvrig dekker hans måte å bevege seg utendørs på ganske godt).

Har han så oppfylt våre ønsker til en ny hund?? Ja! Alle våre fordommer er gjort til skamme - Otto er virkelig en flamboyant Ire! 

Han er praktfull! - Det går ikke en dag uten at noen bemerker hvor pen, flott, søt, god osv. han er. Han er morsom! – Finner stadig på nye «hyss» og er herlig sta-tøff-myk. Han er overdrevent glad i alle; barn, voksne, hunder, katter, hester. Otto elsker å leke med dem alle, eller overøse dem med slikking.

Han er overraskende lærenem, var stjerna på valpekurset og har allerede fått et stort «ordforråd». Han viser stor vilje og talent for å gå spor. Og, han elsker turer - mange turer! Noe som allerede har gjort små, men merkbare innhugg på eiers klesstørrelser - og derved er snart den omtalte garderoben reddet..

Han gneldrer heldigvis overhodet ikke, kun små pip når han ønsker noe.

Har Otto så ingen minussider? – Å joda! Han er en glaner – ser han noe spennende, setter han seg ned, stirrer og filosoferer helt til det blir ørlite pinlig for eier .

Men, oppsummert er vår konklusjon nå: Det er fantastisk deilig å ha hund igjen, dere! – Særlig terrier!

bottom of page